«Vi hadde faktisk mange litterære referanser, mange eventyr – du vet, disse foreldrene… de er ikke normale foreldre», sier regissør Samuel Bodin om Lizzy Caplans og Antony Starrs karakterer i spillefilmdebuten Cobweb. Det kan du godt gjenta.
Den nye skrekkfilmen, som også har Cleopatra Coleman og Woody Norman, den krøllete kjekkasen som spilte Joaquin Phoenix’ nevø i C’mon C’mon, i hovedrollene, følger åtte år gamle Peter, som opplever at verden begynner å rakne etter at han begynner å høre banking fra soveromsveggen hver natt. Moren og faren – førstnevnte er overbærende og robotaktig, mens sistnevnte er kald og aggressiv – gjør sitt beste for å overbevise ham om at det bare er en konsekvens av det gamle huset deres, men deres avvisende holdning får Peter til å undersøke saken nærmere, noe som får ham til å avdekke noen skremmende familiehemmeligheter… og det begynner med en hodeskalle som ligger begravd dypt nede i gresskarhagen.
«Det er så vanskelig å komme over manus som dette; det var enkelt. Du vet, en enkel historie er veldig vanskelig å skrive. Da jeg leste det, tenkte jeg: ‘Herregud, det er kult, det er skrudd, det er enkelt, men med en så vakker naivitet’, og jeg følte definitivt at jeg hadde noe å tilføre historien'», forklarer Bodin til GamesRadar+. «Den hadde allerede et mytisk preg, men jeg ville virkelig omfavne og forsterke det. Jeg elsker å jobbe med historier som har en slags snøklobe-kvalitet. Jeg elsker når man kan presentere en tone som ikke er basert på virkeligheten, som ikke er jordnær – den eksisterer nesten i sin egen lille boble, og man skaper sitt eget lille univers.
«Men det kan være et problem noen ganger. Noen ganger sier kollegene mine: ‘Å, Sam, det er ikke troverdig’. Så jeg må være streng med meg selv. Men det er som The Simpsons og den lille byen deres, ikke sant?» ler han. «Du er i deres virkelighet i en viss tid, og så, pang, er det over, og din virkelighet kommer tilbake. Jeg elsker slike historier.»
(Bildekreditt: Lionsgate UK)
Selv om Bodin ikke er fremmed for skrekkfilm, etter å ha skapt den anerkjente Netflix-serien Marianne med Cobweb, påpeker han hvor viktig det var for ham å være glad i historien fra starten av, siden det er hans første film og det første prosjektet han har regissert uten å ha skrevet den. Denne gangen er det Chris Thomas Devlin som har skrevet manuset – selv om Bodin klarte å klemme inn sin egen originale marerittsekvens, der Peter ser for seg foreldrene sine som monstrøse, langfingrede vesener med djevelske glis, og som uten tvil er en av filmens mest skremmende scener.
«Det var mange første ganger for meg, for ja, det er min første spillefilm, men det var også min første jobb på engelsk. Å lage film består som kjent av 90 % kommunikasjon, så det var en øvelse», forteller han. «Men jeg hadde veldig lyst til å jobbe med USA, jobbe med et studio og få den erfaringen, så jeg sa: ‘Ok, jeg må omfavne historien til noen andre for å gjøre det’.
«Jeg var redd på forhånd, men det var veldig kreativt, og det var alltid en diskusjon om alt. Valgene ble alltid tatt i fellesskap», fortsetter Bodin. «Det var ikke lett, for jeg elsker å skrive. Jeg føler meg mer legitim når det er min historie. Du skriver i to år, og når du kommer til settet, sier du: ‘Ok, jeg vet hvorfor jeg skal dit…’ Når det ikke er din egen historie, har du en tendens til å tvile litt mer og spørre om det du gjør, er greit. Jeg lærte mye; jeg har fortsatt mye å lære, men ja, jeg lærte mye.»
Bodin har hentet inspirasjon til Cobweb fra en rekke steder, blant annet Tim Burton-titler og Brødrene Grimms eventyr. De som kjenner til Neil Gaiman og Henry Selicks arbeid med The Nightmare Before Christmas, vil ikke bli overrasket over at han også så mye til Coraline, som handler om en nysgjerrig ung jente som snubler over en portal til en merkelig, idealisert versjon av familien og hjemmet sitt – selv om alt ikke er så perfekt som det ser ut til.
«Jeg tenkte mye på animasjonen når vi gjorde noe som helst, og på hvordan den forvrenger virkeligheten», husker han. «Estetisk sett er det også som et dukketeater. Alt er litt skjevt, og ingen oppfører seg helt som de skal.» Andre inspirasjonskilder er John Carpenters Halloween, med tanke på spenning og høstlige omgivelser, og Stanley Kubricks «hypnotiske» The Shining.
«Jeg er franskmann, så jeg har ikke det samme forholdet til Halloween som amerikanerne. For meg er det en fantasi. Jeg hoppet inn i alt dette», innrømmer Bodin. «En annen film jeg hadde i tankene, var The Night of the Hunter, fordi den virkelig tar utgangspunkt i barnas øyne. De brukte kulisser som var litt for små, for små for kameraet. Vi prøvde å gjenskape denne følelsen, følelsen av å være barn når alt føles litt for stort.»
(Bildekreditt: Lionsgate UK)
Det er ikke alltid like enkelt å følge en slik visjon, men for Bodin var det vanskeligste noen ganger bare å formidle ideene sine til alle på settet. Han forteller at han lente seg på Norman, som bare var ni år da filmen ble spilt inn, som «oversetter» under innspillingen. «Han fortjener en medalje for at han stolte på meg helt i begynnelsen, for det var min første jobb på engelsk – selv om han forsto meg bedre enn hele filmteamet. Det som er så fantastisk med ham, er at han er så nærværende og alltid er så bevisst. Det finnes ingen barrierer; han var alltid så åpen i hver eneste scene.
«Han er veldig moden, og når en scene er ferdig, så er den ferdig. Det er en veldig enkel tilnærming til skuespill. Kameraet mitt er festet til ham under hele filmen, så jeg var heldig som fant en som Woody. Castingprosessen var heller ikke enkel, siden det var under pandemien, så vi gjorde alt på Zoom; første gang vi alle møttes var på settet – vel, en uke før, vi hadde en ukes prøver – så det var litt av et eventyr.»
I mesteparten av den knappe 88-minutters spilletiden er Cobweb en øvelse i langsom spenning og frykt, etter hvert som Peter gradvis får vite mer om hva – eller hvem – som står bak den mystiske bankingen, og hvorfor foreldrene hans er så insisterende på at det bare er noe han innbiller seg. Men det som er så tilfredsstillende med filmen, er at det plutselig snur i forkant av siste akt, og det blir mer vanvittig og overraskende blodig kaos etter hvert som stygge sannheter – og en sjokkerende sekundær antagonist – avsløres. Du ser ikke nødvendigvis så mye av det blodige blodbadet, men det er veldig underholdende. Det er også forfriskende med tanke på hvor ofte grøssere fiser ut mot slutten. Det er imidlertid en pay-off som bare fungerer så godt, takket være det unike, uhyggelige grunnlaget som Caplan og Starr i The Boys har lagt.
«Chris har lagt inn mange ledetråder i manuset, for eksempel at faren og moren ikke har noen navn. Det forteller deg med en gang: ‘Ok, dette er ikke realistisk’, og det gir det hele et overjordisk preg», forklarer Bodin. «Antonys rolle beveger seg mer naturlig, men Lizzys rolle er mer komplisert fordi den tar mange vendinger. Jeg er så heldig som har fått muligheten til å jobbe med henne.
«Hun er en fantastisk skuespiller, og hun er på en måte en krigsmaskin og en kirurg. Hun har så mye kraft og er så presis. Vi planla på en måte alt før innspillingen, der vi sa: ‘Ok, i den scenen må jeg gjøre det der merkelig, og i den scenen må jeg spille normalt'», humrer han. «Det var som en racerbane. Av og til mistet vi oss selv litt i det rare og ble oppfordret til å komme tilbake, men det var kjempegøy.» Ikke så rart at de av og til lot seg rive med, for dette er jo ikke helt normale foreldre.
Cobweb har kinopremiere i Storbritannia fredag 1. september. Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på listen vår over de mest spennende kommende skrekkfilmene som kommer i løpet av resten av 2023 og fremover.