Maureen O’Brien hadde ikke noe ønske om å spille i Doctor Who. Hun var allerede godt fornøyd med å opptre på Everyman Theatre i Liverpool, tusen takk. «Det hørtes ikke ut som noe særlig politi. Jeg var ikke interessert», sier hun til SFX. Faktisk var hun lite interessert i fjernsyn, punktum. «Vi hadde ikke TV i huset da jeg var liten. Det betydde ingenting. Det eneste som betydde noe for meg, var teater. Det var der livet mitt skulle være. Jeg tok ikke TV på alvor i det hele tatt.»
Likevel ble hun oppfordret til å søke på rollen som Vicki av læreren sin på Central School of Speech and Drama. Etter en motvillig prøvespilling for produsenten Verity Lambert ble hun tilbudt jobben. O’Brien takket ja av én grunn: Hun ville være nærmere sin London-baserte partner Michael. Dessverre åpenbarte det seg snart en mørkere side ved hennes nyvunne berømmelse. «Plutselig ble jeg oppringt av journalister som slo leir utenfor, banket på vinduet og ropte og snakket med naboene – ‘Har du sett henne, hvordan ser hun ut?’. Michael og jeg satt på huk på gulvet, med gardinene trukket for og disse monstrene utenfor.
«Det var traumatisk. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg tenkte: ‘Hva er det som skjer, hva har jeg gjort?» Hun hadde ikke satt sin fot inne i studioet. «Det ga meg en skrekk for publisitet fra det øyeblikket av. Jeg likte ikke å være berømt på den måten.»
Den første episoden ble vist for 10,1 millioner seere, og skuespilleren ble utsatt for uønsket oppmerksomhet og trakassering. «Jeg var helt forferdet over det. Jeg gikk gjennom en periode da jeg ikke kunne gjøre annet enn å gråte hele tiden. Det var et sammenbrudd. Det var et sjokk. Vi er alle like, og [berømmelsen] gjør deg på en måte til en «annen». Det var skremmende. Jeg likte det ikke.» Dette var bare begynnelsen på O’Briens kompliserte forhold til Doctor Who.
Nye ansikter
(Bildekreditt: BBC Pictures)
Heldigvis gikk hun lykkeligere tider i møte, ikke minst takket være forholdet hun utviklet til sin nye «familie», deriblant William Hartnell, som var ett år inn i sin periode som Doktoren. «Jeg følte meg bare velkommen», sier hun om deres første møte, «men han ventet nok med å dømme meg til han så om jeg kunne gjøre det eller ikke. Han var ganske rørt over hvor seriøst jeg tok skuespillet. Han var bare utrolig hyggelig mot meg. Han elsket sine medskuespillere.»
Hvordan var motspilleren hennes på settet? «Han var vanskelig», sier hun bestemt. «Han var hissig. Han var alt som er forferdelig.» Hartnell var temperamentsfull, forteller hun, og kunne få utbrudd flere ganger om dagen. «Spyttende, ondskapsfulle tenner, med raseri!» Hun gestikulerer levende. «Han kunne si forferdelige ting om folk.» O’Brien tok på seg rollen som megler og lo ham ut av raseriet. Til tross for dette husker hun ham som «en herlig mann og en fantastisk skuespiller. Vi var venner helt fra begynnelsen av. Han var veldig glad i meg, og jeg var glad i ham.»
O’Brien husker et spesielt hårreisende møte med seriens skaper, Sydney Newman. «Han sa til meg: ‘Hva sier du til å klippe håret ditt kort og farge det mørkt?’ Jeg sa: ‘Jeg kommer til å endre frisyre når jeg forlater Doctor Who, ikke når jeg er med!’ Det var ingen hemmelighet at jeg ikke var fornøyd. Han sa: ‘Jeg trodde det ville gi et sterkere image.’ Jeg sa: ‘Hvis du vil ha kort, mørkt hår, kan du vel bare få Carole Ann Ford tilbake?’ Han lo, og det var det. Jeg dro på settet.»
Space Adventures
(Bildekreditt: BBC Pictures)
I et av Doctor Whos mest dristige eventyr, «The Web Planet», truer en koloni av merkelige og vidunderlige insekter TARDIS, besetningen og Riverside Studios’ kameraer. O’Brien smiler når han tenker tilbake på historiens maurlignende romvesener, Zarbi. «De var fantastiske. Når de reiste seg opp, var det ingen følelse av at det var en skuespiller inni dem, de virket som ekte vare. De var enorme. Jeg husker at en av dem kom bort til meg da jeg sto ved siden av settet. Han ruvet over meg, og jeg sto med ryggen mot veggen. De var truende. Jeg var virkelig redd.» Likevel er historien fortsatt en av O’Briens favoritter. «Det var en genial idé, den hadde en ekte filosofi, og den var ambisiøs, veldig ambisiøs.»
Hva husker hun om roboten Chumblies fra «Galaxy 4»? «Jeg elsket skuespillerne som var inni dem,» stråler hun. «De ble spilt av små mennesker. Jeg følte at vi hadde mye til felles! De ble snakket til som om de var barn. De var ikke bare voksne, men middelaldrende, til og med eldre, men de ble snakket til som om de var barn. Jeg syntes det var bisart. Hvordan kan de gjøre dette? Men slik var det…»
O’Brien var først og fremst opptatt av Vickis rollekarakteristikk. Hun sier at forfatterne ikke ante hvordan jenter på 15 år egentlig var. «Jeg var et Liverpool-barn, og Liverpool-barn er veldig oppegående og morsomme og skeptiske, men jeg gikk bare rundt og sa: ‘Å, doktor, hva er det? Å, doktor, jeg er så redd!» «Jeg bestemte meg for at den eneste måten jeg kunne slippe unna med dette ‘Doktor! Doktor!’ på, var å spille henne veldig ung, fordi hun virket så dum og -» – hun senker stemmen – «kjedelig. Jeg syntes hun var unaturlig ung og uskyldig for alderen, og det var slik jeg spilte henne. Derfor lagde jeg denne fryktelig uskyldige, lille jentestemmen. Det var den eneste måten jeg trodde jeg kunne få det til å fungere på.
«Da jeg så en episode nylig», legger hun til, «er jeg en ganske frimodig tenåringsrebell i den, og jeg syntes det var smart av meg å begynne å snike det inn. Jeg så på den og tenkte: ‘Bra for deg, jente. Du har litt ekte liv der inne.’ Jeg var ikke fornøyd med å spille den på ett nivå på den måten, som en enkel jente.»
Da O’Brien kom tilbake fra en seks uker lang sommerferie, oppdaget hun at hun hadde blitt skrevet ut av serien. “My script was waiting, and I thought it was great, but normally you got two lots of scripts and I didn’t have the next one. I said to Peter [Purves], ‘What about the next script, have you got yours yet?’ He said yes! It gradually dawned that this was my demise and my goodbye. It was a bit of a surprise. I was very relieved because if there’s another script and another script, the temptation to keep going on is huge. It’s money, it’s a job, and you might be, as I was when I left, unemployed for a year. It wouldn’t happen now of course, but then, before the era of the celebrity cult, you were just Vicki in Doctor Who and nobody could use you in anything else. Not in television anyway. So off I went! I was very pleased.”
Livet etter Who
(Bildekreditt: BBC Pictures)
O’Brien holdt seg forståelig nok langt unna Doctor Who-konferansescenen, og deltok bare på en og annen signering med mange års mellomrom. Men i løpet av det siste året har hun begynt å dyppe tåa i fandomens farvann. «Jeg har ikke noe imot det lenger», sier hun og legger til at hun er glad for at rollefiguren hennes huskes så godt. «Jeg er glad for å gjøre folk glade.»
Sju av Vickis ni Doctor Who-eventyr debuterte nylig i strålende HD som en del av Blu-ray-samlingen for sesong to. Formatet betyr lite for O’Brien, som innrømmer at hun «ikke engang kan spille av DVD-er!». Likevel omfavnet hun utgivelsen fullt ut ved å filme en egen trailer for den. «The Storyteller» var første gang på fem tiår at O’Brien – som begynte å skrive kriminalromaner etter at hun pensjonerte seg fra skuespillet i 2003 – portretterte Vicki foran et kamera. «Det var så herlig å faktisk få spille for åpen scene igjen», sukker hun. «Å være synlig igjen…»
I traileren trollbinder Vicki (som forlot TARDIS for å bo i Troja rundt 1200 f.Kr.) barnebarnet Sophia med spennende historier om gamle venner og dødelige fiender. «Manuset var helt nydelig. Det er veldig kort, men det er veldig bra. Det inneholder mye.» O’Brien var spesielt begeistret for kjolen hennes i gresk stil. «Marcia Stanton lagde noe så vakkert, så klassisk. Jeg sendte henne målene mine, og hun kom med kostymet. Hun trengte ikke å ta det inn eller ta noe av, det var helt perfekt. Det var så grasiøst. En perfekt design.»
Etter å ha fått en liten forsmak på å spille Vicki igjen, kunne hun tenke seg å gjenta rollen på TV i en spin-off av Doctor Who? «Ja, det vil jeg gjerne! Hvis noen tilbød meg det, ville jeg selvsagt gjort det! Før sa jeg ofte nei, men nå sier jeg aldri nei. Jeg vil bare jobbe. Det ville vært herlig.» O’Brien er ikke så godt kjent med sine historier, men hun innrømmer at hun er imponert over det hun ser, når hun tenker på hvor lite midler hun har til rådighet. «Hva man har fått til med så lite, med papp og lim og fantasi,» sier hun. «Fantasien til både designeren, forfatteren og publikum.» Hun sammenligner sine Doctor Who-episoder med teater, og mener at de er «mer umiddelbare, mer improvisatoriske» og mye mer primitive enn programmer som spilles inn i dag. «Alt måtte så å si gjøres for hånd. Man kunne ikke få disse fantastiske spesialeffektene som man kan få nå. Alt måtte gjøres selv.»
SFX kommer inn på det faktum at O’Brien, etter utallige andre scene- og filmopptredener opp gjennom årene, i biografien til sin siste roman beskrives som «best kjent for rollen som Vicki i Doctor Who». Hun skjærer en grimase. «Å, jeg vet det, ikke snakk om det engang! Jeg aksepterer det, men i mange år var jeg virkelig bitter over det, for jeg gjorde noen fantastiske ting, og alt er borte, bortsett fra det eneste jeg huskes for, som var et avvik for meg. Jeg visste ikke hva jeg gikk til resten av livet! En liten jobb i 1965…»
Likevel vil O’Brien alltid ha en spesiell plass i Who-historien. Hun utprøvde nemlig det som skulle bli en stor britisk institusjon: svingdørssystemet med Doctor Who-følgesvenner. Vickis inntreden gjennom TARDIS-dørene markerte den aller første gangen publikum var et skritt foran – de visste allerede hvilke magiske underverk som lå bak dem. Seerne ble umiddelbart begeistret for det foreldreløse barnet fra det 25. århundre, og arven etter O’Brien lever i beste velgående den dag i dag.
Doctor Who: The Collection sesong to er tilgjengelig på BBC iPlayer og Amazon Video med et BritBox-abonnement. For mer science fiction-moro, se vår liste over tidenes beste sci-fi-filmer.