Et etterlengtet plottpunkt i One Piece som endelig kommer til syne, etter en sjelden pause for serieskaper Eiichiro Oda, er gjeninnføringen av kjempene og reisen til deres hjemland Elbaph. For fansen er det en reise som har virket uunngåelig i noen år nå – den ble vist for første gang under avsløringen av Big Mom, en karakter hvis historie er uløselig knyttet til kjempenes forhold til omverdenen. Kjempenes betydning i One Piece går imidlertid langt utover det å være et tidligere tilholdssted for en stor skurk. Faktisk er kjempene kanskje det beste eksemplet på One Piece’s spesifikke fantasy.
(Bildekreditt: Viz Media/Shueisha)
One Piece lever ikke bare av eventyr, men også av potensialet for eventyr. Det er det som gjør fantasien i serien så altomfattende, slik at alt fra eldgamle, fabelaktige fortellinger om gull i himmelen og 1700-tallets sjørøvergaleoner kan sameksistere fredelig med Dr. Vegapunks roboteksperimenter og Gecko Morias zombier. Bak horisonten er det alltid mulighet for noe større. Du tenker nesten aldri: «Dette gir ikke mening for One Piece», for logikken i One Piece tilsier at det alltid finnes mer der ute. Det finnes alltid et under som ennå ikke er oppdaget. Hvis det ikke var det, hva ville da være vitsen med å sette seil i det hele tatt?
Det skjer i hvert fall i Little Garden, som først viser seg å være en øy fylt med dinosaurer og senere en provisorisk arena for kjempene Dorry og Brogy. Selv om de teknisk sett ikke er de første kjempene som dukker opp i One Piece (det er John Giant og hans raske opptreden i Loguetown-arcen), er de de første som snakker om å være kjemper og om Elbaph. Det faktum at de to kjempene har duellert der i 100 år for å avgjøre en tvist, befester ikke bare den æresfølelsen som hver av kjempene bærer med seg, men innprenter også eventyrets adelskap og det å være en modig kriger.
(Bildekreditt: Viz Media/Shueisha)
Et etterlengtet plottpunkt i One Piece som endelig kommer til syne, etter en sjelden pause for serieskaper Eiichiro Oda, er gjeninnføringen av kjempene og reisen til deres hjemland Elbaph. For fansen er det en reise som har virket uunngåelig i noen år nå – den ble vist for første gang under avsløringen av Big Mom, en karakter hvis historie er uløselig knyttet til kjempenes forhold til omverdenen. Kjempenes betydning i One Piece går imidlertid langt utover det å være et tidligere tilholdssted for en stor skurk. Faktisk er kjempene kanskje det beste eksemplet på One Piece’s spesifikke fantasy.
(Bildekreditt: Viz Media/Shueisha)
One Piece lever ikke bare av eventyr, men også av potensialet for eventyr. Det er det som gjør fantasien i serien så altomfattende, slik at alt fra eldgamle, fabelaktige fortellinger om gull i himmelen og 1700-tallets sjørøvergaleoner kan sameksistere fredelig med Dr. Vegapunks roboteksperimenter og Gecko Morias zombier. Bak horisonten er det alltid mulighet for noe større. Du tenker nesten aldri: «Dette gir ikke mening for One Piece», for logikken i One Piece tilsier at det alltid finnes mer der ute. Det finnes alltid et under som ennå ikke er oppdaget. Hvis det ikke var det, hva ville da være vitsen med å sette seil i det hele tatt?
Det skjer i hvert fall i Little Garden, som først viser seg å være en øy fylt med dinosaurer og senere en provisorisk arena for kjempene Dorry og Brogy. Selv om de teknisk sett ikke er de første kjempene som dukker opp i One Piece (det er John Giant og hans raske opptreden i Loguetown-arcen), er de de første som snakker om å være kjemper og om Elbaph. Det faktum at de to kjempene har duellert der i 100 år for å avgjøre en tvist, befester ikke bare den æresfølelsen som hver av kjempene bærer med seg, men innprenter også eventyrets adelskap og det å være en modig kriger.
(Bildekreditt: Viz Media/Shueisha)
Usopp, som vanligvis er en feiging, er spesielt imponert over denne oppvisningen. I motsetning til mange av stråhattene har han ikke et konkret mål som «å bli den beste fekteren» eller «å finne en kur mot alle sykdommer». Snarere ønsker han bare å bli den typen helt som han pleier å fortelle historier om. Vår første store introduksjon til kjemper er derfor en som utforsker One Piece-idealismen. Våre villeste fantasier og ambisjoner som ser dumme ut på papiret – du kan sikkert stikke noen hull på «Utkjempe det som kan bli en evig kamp for å avgjøre en liten krangel» – kan bli kilder til ekte verdighet.
Men fantasi er ikke bare ren eskapisme, som vi ser når kjemper dukker opp igjen i One Piece. Enten det er Oimo og Kashii som vokter portene til Enies Lobby etter å ha blitt lurt i flere tiår av verdensregjeringen, Oars’ kropp som gjenoppstår som redskap for Gecko Morias planer, eller Mother Carmels bedrag av dem under dekke av veldedighet, er kjemper ofte mål for manipulasjon. Hvis styrken deres kan utnyttes og viljestyrken undertrykkes, er de mektige brikker. Verdensregjeringen insisterer kanskje på at de ønsker å stoppe sjørøveri, men deres egentlige mål er å ta knekken på all eventyrromantikk. Kjemperne, en rase som står for at egenverd kan finnes i kamp og eventyr, er et hinder for dette.
(Bildekreditt: Viz Media/Shueisha)
At kjempene fortsetter å dukke opp på et så sentralt tidspunkt i One Piece (deres ennå uløste sinne mot Big Mom, deres bånd til Shanks, og nå sist, den overraskende tilbakekomsten av Dorry og Brogy for å hjelpe Luffy med å bekjempe de monstrøse skikkelsene til de fem eldste), viser hvor viktige de er for fantasien i One Piece på flere måter enn bare å gi stråhattene enda et kryss på kartet. De er knyttet til verdenen både fysisk og tematisk, og er ikke bare et inspirerende eksempel på One Piece’s «fighting spirit», men bærer også byrden av vrede og nag. Uten dem ville verdenen – ofte bokstavelig talt – føles mindre, og konfliktene ville blitt redusert til spørsmål om territorium og grådighet i stedet for krigerskapets evige stolthet.