Menneskehetens siste handling, slik den er forutsagt i The Talos Principle, kan betraktes som et utslag av ren og skjær egoisme. Konfrontert med et virus som utrydder arten, forsøker en gruppe forskere å bevare vår kunnskap og våre prestasjoner i håp om at de en dag kan få betydning for noen nye. Og med «noen nye» mener de sine egne skapelser: androider som kanskje kan lære seg å tenke intelligent og starte sivilisasjonen på nytt. I denne posthumane verdenen ligger det implisitt en forventning om en invitasjon. Men mens reisen din også tar deg gjennom en rekke filosofiske betraktninger, kan du tenke på at det finnes et like sterkt instinkt som er i sving, ved siden av selvoppholdelsesdriften. Kanskje er det slik at det mennesker egentlig ikke tåler, er tanken på en historie uten en ordentlig slutt.
The Talos Principle tar et oppgjør med mange av (den vestlige) sivilisasjonens store filosofiske dilemmaer, inkludert det største av dem alle: Hva er meningen med det hele? Det er en tanke vi ikke kan riste av oss, uansett hvor ubetydelige vi synes å være i den store sammenhengen. Med bevissthet følger et ønske om mening, og med det en trang til å fortelle, til å betrakte verden ikke bare som et sett med fakta, men som en samling historier. Talos-prinsippet understreker dette poenget ved å etterligne en av de store skapelsesmytene: Første Mosebok.
Aye, robot
Android-avataren din kommer online i et nytt Eden, med bare en høylytt stemme fra det høye som selskap. Dette er Elohim (et hebraisk ord for Gud), som lover deg udødelighet i bytte mot tro, på betingelse av at du aldri klatrer opp i rikets forbudte tårn. I Elohims paradis med antikkens Roma og Egypt som tema gjenoppstår du raskt etter å ha dødd i et av puslespillene – du kan bli truffet av et automatisert kanontårn eller en eksploderende drone.
Når vi hopper til slutten av historien, viser det seg imidlertid at tårnet er en del av en test. I det som tydeligvis er en simulert verden, må du bevise at den kunstige intelligensen din består prøven, ikke bare ved å løse fysiske gåter, men også ved å vise at du kan tenke fritt og adlyde Elohims veiledning mot en tidlig slutt gjennom et sett med perleporter. «Intelligens er evnen til å stille spørsmål ved eksisterende tankekonstruksjoner», ifølge Alexandra Drennan, testens nå avdøde sjefingeniør. Det var hele tiden hennes håp at androider i simuleringen skulle kunne trosse Elohim og flykte ut i virkeligheten. Bare ved å klatre opp i tårnet blir dette potensialet realisert.
Menneskehetens siste handling, slik den er forutsagt i The Talos Principle, kan betraktes som et utslag av ren og skjær egoisme. Konfrontert med et virus som utrydder arten, forsøker en gruppe forskere å bevare vår kunnskap og våre prestasjoner i håp om at de en dag kan få betydning for noen nye. Og med «noen nye» mener de sine egne skapelser: androider som kanskje kan lære seg å tenke intelligent og starte sivilisasjonen på nytt. I denne posthumane verdenen ligger det implisitt en forventning om en invitasjon. Men mens reisen din også tar deg gjennom en rekke filosofiske betraktninger, kan du tenke på at det finnes et like sterkt instinkt som er i sving, ved siden av selvoppholdelsesdriften. Kanskje er det slik at det mennesker egentlig ikke tåler, er tanken på en historie uten en ordentlig slutt.
The Talos Principle tar et oppgjør med mange av (den vestlige) sivilisasjonens store filosofiske dilemmaer, inkludert det største av dem alle: Hva er meningen med det hele? Det er en tanke vi ikke kan riste av oss, uansett hvor ubetydelige vi synes å være i den store sammenhengen. Med bevissthet følger et ønske om mening, og med det en trang til å fortelle, til å betrakte verden ikke bare som et sett med fakta, men som en samling historier. Talos-prinsippet understreker dette poenget ved å etterligne en av de store skapelsesmytene: Første Mosebok.
Aye, robot
Android-avataren din kommer online i et nytt Eden, med bare en høylytt stemme fra det høye som selskap. Dette er Elohim (et hebraisk ord for Gud), som lover deg udødelighet i bytte mot tro, på betingelse av at du aldri klatrer opp i rikets forbudte tårn. I Elohims paradis med antikkens Roma og Egypt som tema gjenoppstår du raskt etter å ha dødd i et av puslespillene – du kan bli truffet av et automatisert kanontårn eller en eksploderende drone.
Når vi hopper til slutten av historien, viser det seg imidlertid at tårnet er en del av en test. I det som tydeligvis er en simulert verden, må du bevise at den kunstige intelligensen din består prøven, ikke bare ved å løse fysiske gåter, men også ved å vise at du kan tenke fritt og adlyde Elohims veiledning mot en tidlig slutt gjennom et sett med perleporter. «Intelligens er evnen til å stille spørsmål ved eksisterende tankekonstruksjoner», ifølge Alexandra Drennan, testens nå avdøde sjefingeniør. Det var hele tiden hennes håp at androider i simuleringen skulle kunne trosse Elohim og flykte ut i virkeligheten. Bare ved å klatre opp i tårnet blir dette potensialet realisert.
Dette reiser imidlertid et annet spørsmål, av den tvetydige og paradoksale typen som Talos-prinsippet så gjerne bader i. Har du virkelig vist at du har fri vilje ved å akseptere en alternativ vei som ble lagt foran deg? Det er en spesielt tvilsom prestasjon siden en annen NPC – Milton Library Assistant som du chatter med via ulike arkivterminaler – fungerer som denne fabelens slange, som fraråder deg å akseptere enkle svar, vel vitende om at det er stor sjanse for at du vil falle for fristelsen.
Abonner
(Bildekreditt: Future PLC)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Edge Magazine. Hvis du vil ha flere fantastiske dybdeintervjuer, reportasjer, anmeldelser og annet levert rett hjem til døren eller på mobilen din, * kan du abonnere på Edge *.
Og som den menneskelige aktøren bak androiden vil du naturligvis se hva som er inni tårnet fra det øyeblikket du hører om det. Du drar dit fordi det lover en mer interessant historie og en ekte avslutning (som riktignok forblir kanon i oppfølgeren). Hva skal man med en hovedperson som ikke gjør noe av betydning? Både her og andre steder utnytter Croteam vår tørst etter fortellinger. Et annet virkemiddel, arkivets funksjonsfeil, er like spennende, ettersom arkivet med menneskelig kunnskap som Drennan og co. etterlot seg, spytter ut fragmenter av historie, filosofi og litteratur, ofte delvis forvansket. Spillets forfattere har selvfølgelig valgt ut disse fragmentene med omhu, noe som utløser vår trang til å finne sammenhenger og få helheten til å bety mer enn summen av delene.
Menneskehetens siste handling, slik den er forutsagt i The Talos Principle, kan betraktes som et utslag av ren og skjær egoisme. Konfrontert med et virus som utrydder arten, forsøker en gruppe forskere å bevare vår kunnskap og våre prestasjoner i håp om at de en dag kan få betydning for noen nye. Og med «noen nye» mener de sine egne skapelser: androider som kanskje kan lære seg å tenke intelligent og starte sivilisasjonen på nytt. I denne posthumane verdenen ligger det implisitt en forventning om en invitasjon. Men mens reisen din også tar deg gjennom en rekke filosofiske betraktninger, kan du tenke på at det finnes et like sterkt instinkt som er i sving, ved siden av selvoppholdelsesdriften. Kanskje er det slik at det mennesker egentlig ikke tåler, er tanken på en historie uten en ordentlig slutt.
The Talos Principle tar et oppgjør med mange av (den vestlige) sivilisasjonens store filosofiske dilemmaer, inkludert det største av dem alle: Hva er meningen med det hele? Det er en tanke vi ikke kan riste av oss, uansett hvor ubetydelige vi synes å være i den store sammenhengen. Med bevissthet følger et ønske om mening, og med det en trang til å fortelle, til å betrakte verden ikke bare som et sett med fakta, men som en samling historier. Talos-prinsippet understreker dette poenget ved å etterligne en av de store skapelsesmytene: Første Mosebok.
Aye, robot
Android-avataren din kommer online i et nytt Eden, med bare en høylytt stemme fra det høye som selskap. Dette er Elohim (et hebraisk ord for Gud), som lover deg udødelighet i bytte mot tro, på betingelse av at du aldri klatrer opp i rikets forbudte tårn. I Elohims paradis med antikkens Roma og Egypt som tema gjenoppstår du raskt etter å ha dødd i et av puslespillene – du kan bli truffet av et automatisert kanontårn eller en eksploderende drone.
Når vi hopper til slutten av historien, viser det seg imidlertid at tårnet er en del av en test. I det som tydeligvis er en simulert verden, må du bevise at den kunstige intelligensen din består prøven, ikke bare ved å løse fysiske gåter, men også ved å vise at du kan tenke fritt og adlyde Elohims veiledning mot en tidlig slutt gjennom et sett med perleporter. «Intelligens er evnen til å stille spørsmål ved eksisterende tankekonstruksjoner», ifølge Alexandra Drennan, testens nå avdøde sjefingeniør. Det var hele tiden hennes håp at androider i simuleringen skulle kunne trosse Elohim og flykte ut i virkeligheten. Bare ved å klatre opp i tårnet blir dette potensialet realisert.
Dette reiser imidlertid et annet spørsmål, av den tvetydige og paradoksale typen som Talos-prinsippet så gjerne bader i. Har du virkelig vist at du har fri vilje ved å akseptere en alternativ vei som ble lagt foran deg? Det er en spesielt tvilsom prestasjon siden en annen NPC – Milton Library Assistant som du chatter med via ulike arkivterminaler – fungerer som denne fabelens slange, som fraråder deg å akseptere enkle svar, vel vitende om at det er stor sjanse for at du vil falle for fristelsen.
Abonner
(Bildekreditt: Future PLC)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Edge Magazine. Hvis du vil ha flere fantastiske dybdeintervjuer, reportasjer, anmeldelser og annet levert rett hjem til døren eller på mobilen din, * kan du abonnere på Edge *.